Run....

(bildet er tatt i Nesbyen, et FANTASTISK vinterland, og en vidunderlig hyttetur:)

Man har ikke alltid friheten eller muligheten til å fortelle mennesker rundt seg hvordan man føler og hva man tenker..
Alt avhenger av situasjoner, perioder og annledninger. Noen ganger føler man at ikke alt kommer ut slik det skal eller man føler at man har for mye usagt. Ville man følt seg bedre etter at man hadde sagt det?
Var det riktig å si det, eller var det riktig å la være?
Er det for ens egen skyld eller andres?
Ikke vet jeg. Derfor er det så godt at det finnes musikk...

Run, Leona Lewis

I'll sing it one last time for you
Then we really have to go
You've been the only thing that's right
In all I've done

And I can barely look at you
But every single time I do
I know we'll make it anywhere
Away from here

Light up, light up
As if you have a choice
Even if you cannot hear my voice
I'll be right beside you dear

Louder louder
And we'll run for our lives
I can hardly speak I understand
Why you can't raise your voice to say

To think I might not see those eyes
Makes it so hard not to cry
And as we say our long goodbye
I nearly do

Light up, light up
As if you have a choice
Even if you cannot hear my voice
I'll be right beside you dear

Louder louder
And we'll run for our lives
I can hardly speak I understand
Why you can't raise your voice to say

(Laahooo.......)

Light up, light up
As if you have a choice
Even even (if you cannot hear my voice)
I'll be right beside you dear

(yes oh dear)

Louder louder
And we'll run for our lives
I can hardly speak I understand
Why you can't raise your voice to say



Noen sanger treffer akkurat der den skal. Gir gode, litt såre følelser.Man vil bare høre den igjen og igjen...

....a magical song for you...

http://www.youtube.com/watch?v=M7SMUf6QcyQ&feature=channel_page

I mitt hjerte...

Hun er en liten, nett dame som er blitt forvirret i hodet. Brillene ligger lett på nesen og alderen hennes viser et langt liv med mye arbeid. Frem og tilbake går hun i gangene. Spør etter fjellveien og bussen til byn. Hun blir små hissig når vi ikke vil
låse opp dørene for henne, men glemmer fort hva hun ville og etter hvert roer hun seg ned og sier at hun heller kan reise i morgen. Etterpå går hun små skritt i et litt saktere tempo bort til stolen. I hånden bærer hun en gammel veske og en eske med konfekt. Når hun har satt seg tar hun frem sjokoladen og begynner å spise. Hun elsker søtsaker.

Et par dager senere ser jeg ikke lengre den lille søte damen gående frem og tilbake i gangen. Hun ligger på rommet sitt i sengen og sover. Hun våkner når jeg kommer inn. Legger hodet på skakke og viser
med blikket at hun er glad for å se meg. Jeg sier god morgen mens jeg smårydder på rommet hennes og trekker fra gardinene. Hun er så søt der hun ligger og ser ut i luften. Jeg setter meg ned på stolen ved siden av sengen hennes, tar henne i hånden og spør hvem som er på bildet på veggen. Jeg ser øynene hennes blir fuktig og hun hvisker "Det er mamma og pappa". Hun spør ofte etter dem. Sier at hun vil hjem til mamma. Hun forstår ikke at de ikke lever mer, så jeg snakker det bort og sier at hun må bli her hos oss. Jeg er blitt så glad i denne gamle damen, Jeg går bort til veggen og tar ned bildet og gir det til henne. Hun forklarer med sin spede stemme at dette er mamma, pappa, storebror, lillebror og henne selv. Jeg kan se gode minner og
kjærlighet i øynene hennes. "Du er så pen du", sier hun til meg etter at jeg har gitt henne frokost. Hun rører meg denne damen. Jeg merker hvor glad jeg er blitt i henne.

Dagene går og hun blir svakere. Man kan se livet sive sakte ut av den lille spede kroppen. Hun har nesten ikke tale igjen. Demensen har tatt over sinnet hennes. Datteren sitter ved sengekanten. Øynene skinner av kjærlighet til den lille damen, og jeg ser tydelig at gråten sitter lett i halsen. Jeg gir henne et forsiktig smil for å yttrykke min medlidenhet. Hun smiler forsiktig tilbake. Den lille damen i sengen snur hodet sakte rundt og legger merke til at jeg har kommet inn i rommet. Med mye anstrengelse og sped stemme forteller hun datteren hvem jeg er. Jeg blir så overrasket at jeg bare stammer ut, det er meg. Tankene mine surrer rundt i hodet. Denne lille damen, som er dement og svak og som kun har kjent meg et par måneder. Hvordan husker hun meg igjen? Alle kveldene jeg har sett til henne og nesten hatt tårer i øynene og tenkt på hvor trist det er at hun aldri kommer til å kjenne meg igjen. Trist for at vi ikke får bli bedre kjent. Denne lille damen ligger der i sengen på dødsleiet og husker mitt navn. Hun lukker øynene. Jeg kjenner tristhet men også glede og fred. Glede fordi hun husker navnet mitt. Det må være noe større bak. Fred fordi Gud har jobbet igjennom meg for å vise seg for henne. Et siste åndedrag.Hun får fred. Den lille damen.

Ny musikk..

"Once" er en enkel, naken film hvor musikerne selv spiller hovedrollene. Filmen grep meg totalt!!Og Soundtracket gikk rett til hjertet. Det er ved slike opplevelser at man kunne ønske man selv var musiker, ha evnen til å omgjøre følelser og tanker til musikk!

Verdt å kjøpe !!

If you want me, Glen Hansard

Are you really here or am I dreaming
I can’t tell dreams from truth
For it’s been so long since I have seen you
I can hardly remember your face anymore
When I get really lonely and the distance calls its only silence
I think of you smiling with pride in your eyes a lover that sighs

If you want me satisfy me
If you want me satisfy me

Are you really sure that you believe me
When others say I lie
I wonder if you could ever despise me
You know I really try
To be a better one to satisfy you for you’re everything to me
And I do what you ask me
If you let me be free

If you want me satisfy me
If you want me satisfy me

If you want me satisfy me
If you want me satisfy me

.....den jeg er vel...

Sånn inne-bare jobbe med skolearbeid-spise mat-se film- gå en kort kveldstur-og kjøpe sjokolade fordi man fortjener det -dag. En sånn dag har det vært.
Hvor man får ekstra god tid til å tenke over ting man ikke alltid tenker over ellers- kanskje bli litt sentimental- dag og synes litt synd på seg selv- men så gjør det ikke noe likevel-dag.

En sånn dag. Hvor jeg er så glad for at jeg har en herlig romvenninne -dag. Slik at det ikke gjør noe at man ikke har vært sosial-dag. Som man kan trenge midt i den ellers så travle hverdagen hvor man løper rundt og skal få gjort alt mulig-dag.

Derfor begynte jeg å tenke på hvor mye jeg setter pris på familien min og de gode vennene mine. Det at de er så glad i meg selv om jeg går uten sminke, gråter, blir litt irritert, sier de feile tingene, eller ikke alltid innfrir til forventningene som blir satt. Slappe av, glemme alle de menneskene man møter hele tiden som man så gjerne vil gi et godt inntrykk- og ofte føler man feiler. En sånn god dag- hvor man kan lade opp til neste dag og være klar for nye eventyr og alle de utfordringene som ligger og venter.

Here we go...

Alle mennesker har sin måte å fortelle historie på. Inspirert og motivert til å skrive en historie ut i fra egen og andres livserfaring. Man har nødvendigvis ikke en bestemt historie man vil fortelle, men er inspirert av film som virkemiddel til å være en del av noe større. Ønsker å prestere et verk som kan gi perspektiv - diversitet i hvordan noe fremstilles. Nye måter å se ting på. Hvordan man ønsker å uttrykke seg. For et øyeblikk kan man leve i en annen verden. Verden blir mindre. Abstrakte historier kommer tett på. Opplysning, tankevekkelse, skildring av livsaspekter, gjenkjennelse av andres tanker. Bruken av ulike virkemidler som kan påvirke ens syn. Gi underholdende lærdom som ikke nødvendigvis er bevisst, men som er med på å forme. Ikke å skildre en rosenrød historie eller naiv komedie, men å skildre realiteten på en underholdende måte.

Benedicte Aurora - (noen dager er dypere enn andre)