I mitt hjerte...

Hun er en liten, nett dame som er blitt forvirret i hodet. Brillene ligger lett på nesen og alderen hennes viser et langt liv med mye arbeid. Frem og tilbake går hun i gangene. Spør etter fjellveien og bussen til byn. Hun blir små hissig når vi ikke vil
låse opp dørene for henne, men glemmer fort hva hun ville og etter hvert roer hun seg ned og sier at hun heller kan reise i morgen. Etterpå går hun små skritt i et litt saktere tempo bort til stolen. I hånden bærer hun en gammel veske og en eske med konfekt. Når hun har satt seg tar hun frem sjokoladen og begynner å spise. Hun elsker søtsaker.

Et par dager senere ser jeg ikke lengre den lille søte damen gående frem og tilbake i gangen. Hun ligger på rommet sitt i sengen og sover. Hun våkner når jeg kommer inn. Legger hodet på skakke og viser
med blikket at hun er glad for å se meg. Jeg sier god morgen mens jeg smårydder på rommet hennes og trekker fra gardinene. Hun er så søt der hun ligger og ser ut i luften. Jeg setter meg ned på stolen ved siden av sengen hennes, tar henne i hånden og spør hvem som er på bildet på veggen. Jeg ser øynene hennes blir fuktig og hun hvisker "Det er mamma og pappa". Hun spør ofte etter dem. Sier at hun vil hjem til mamma. Hun forstår ikke at de ikke lever mer, så jeg snakker det bort og sier at hun må bli her hos oss. Jeg er blitt så glad i denne gamle damen, Jeg går bort til veggen og tar ned bildet og gir det til henne. Hun forklarer med sin spede stemme at dette er mamma, pappa, storebror, lillebror og henne selv. Jeg kan se gode minner og
kjærlighet i øynene hennes. "Du er så pen du", sier hun til meg etter at jeg har gitt henne frokost. Hun rører meg denne damen. Jeg merker hvor glad jeg er blitt i henne.

Dagene går og hun blir svakere. Man kan se livet sive sakte ut av den lille spede kroppen. Hun har nesten ikke tale igjen. Demensen har tatt over sinnet hennes. Datteren sitter ved sengekanten. Øynene skinner av kjærlighet til den lille damen, og jeg ser tydelig at gråten sitter lett i halsen. Jeg gir henne et forsiktig smil for å yttrykke min medlidenhet. Hun smiler forsiktig tilbake. Den lille damen i sengen snur hodet sakte rundt og legger merke til at jeg har kommet inn i rommet. Med mye anstrengelse og sped stemme forteller hun datteren hvem jeg er. Jeg blir så overrasket at jeg bare stammer ut, det er meg. Tankene mine surrer rundt i hodet. Denne lille damen, som er dement og svak og som kun har kjent meg et par måneder. Hvordan husker hun meg igjen? Alle kveldene jeg har sett til henne og nesten hatt tårer i øynene og tenkt på hvor trist det er at hun aldri kommer til å kjenne meg igjen. Trist for at vi ikke får bli bedre kjent. Denne lille damen ligger der i sengen på dødsleiet og husker mitt navn. Hun lukker øynene. Jeg kjenner tristhet men også glede og fred. Glede fordi hun husker navnet mitt. Det må være noe større bak. Fred fordi Gud har jobbet igjennom meg for å vise seg for henne. Et siste åndedrag.Hun får fred. Den lille damen.